Baldur's Gate 3 anmeldelse (PS5, Xbox Series X/S, macOS og PC)

Julen har kommet tidlig for fans av Dungeons & Dragons. Eller rettere sagt, mye, mye senere, nøyaktig 20+ år siden Baldur's Gate 2 treffer hyllene. Det stemmer, den etterlengtede Baldur's Gate 3 er ute nå, og det er tusen ganger bedre enn jeg forventet. Men la oss sirkle tilbake til 2020 da tidlig tilgangsversjonen ble sendt på PC-plattformer via Steam.

Avhengig av hvor mye tid du brukte på kamp og utforskning, tok det anslagsvis 25-35 timer å fullføre spillet. Imidlertid inneholdt tidlig tilgang bare første akt av Baldur's Gate 3, noe som betydde at hele spillet muligens pakket hundrevis av timer med innhold. Utvikler Larian Studio bekreftet at hovedhistorien tar 75-100 timer å fullføre. Og de timene dekker knapt alt innholdet det er å utforske. 

I hovedsak kan du velge en annen karakter i din neste gjennomspilling og fortsatt nyte en sunn opplevelse. Fordi Baldur's Gate 3eventyret er kuratert rundt en karakters bakgrunn, motiv, klasse og til og med rase. Samtalene dine vil variere, takket være mange spennende dialoggrener og resultater.

Du står fritt til å ta med deg en venn eller to på reisen. Og det er stor sjanse for at du vil oppdage noe nytt i omgivelsene dine hver gang du hopper inn i spillet. Alt det vil si at jeg knapt har sett alt Baldur's Gate 3 har å tilby. Så vår Baldur's Gate 3 gjennomgang er, mer nøyaktig, "en gjennomgang pågår." Likevel, i tilfelle du lurer på om spillet er verdt å kjøpe eller hva all hypen handler om, her er vårt første inntrykk av hva vi har sett så langt, som forhåpentligvis bør være mer enn nok til å avgjøre.

Så, eventyret begynner

Larian Studios har kuratert en frittstående historie, som i et nøtteskall bringer tilbake tankene, også kjent som Illithids. Du vet, de synske romvesenene med blekksprutansikt som ikke ville se så malplassert ut i et av HP Lovecrafts Cthulhu-skrekkspill. 

De bortfører og infiserer deg med en av rumpetrollene deres. Tankeflayere infiserer vanligvis så mange mennesker som mulig for å gjøre dem om til tanker. Det er hvordan deres invasjon slår rot i det glemte riket. Og derfor nøler ikke tankene med å infisere følgesvennene dine også, og er villige til å holde sammen for å finne en måte å kaste parasittene ut av hjernen din.

Tidligere har RPG-er hatt problemer med å engasjere spillere fra start til slutt. Spesielt når sideoppdrag kommer inn, vil du ofte bli distrahert av en annen helt urelatert, noen ganger irrelevant, historie. Men Larian Studios har funnet en vei rundt det ved å gjøre nesten alle sideoppdrag knyttet til hovedoppdraget. Du vil møte alle slags skapninger som tilbyr å hjelpe. Fra bokstavelige djevler, nisser, druider, gale kjerringer og mer. Og i mellomtiden kan du lære bakhistoriene og ta på deg flere sideoppdrag, og til slutt finne veien tilbake til hovedhistorien.

Sly gjør det

I det lange løp vil du innse at den lille snutten jeg nettopp har gitt her knapt dekker en tomme av det som kommer. Hver avgjørelse betyr noe. Og ikke bare i betydningen av hva som er rett og galt. Nei. De knytter seg faktisk til din personlighet og ditt motiv som individ. Som tidligere nevnt, knytter de seg til kjønn, klasse og rase også. Verden selv folder seg (eller utfolder seg) etter din vilje. Jeg spilte som en druide som kan bli til en bjørn og snakke med dyr. Hvert dyr har et navn og er fullt stemmeskuespillere. Åh, og hver okse, ulv eller andre dyr ser ut til å alltid ha noe å få ut av brystet.

Som du kan forestille deg, må du være forsiktig med hva du sier til andre. Ikke alle er ute etter å hjelpe deg. Det er en healer jeg trodde ville kurere meg for parasittproblemet mitt, bare for å koke opp en dødelig gift så jeg ikke blir en fare for andre. Så nå er du ikke bare på en tikkende bombe som muligens blir til en tankeflayer, men også en mye snarere sak for å få motgiften fra henne som kommer ned til to valg: overtalelse eller bruk av dødelig makt.

Søtsnakkende motstandere fungerer noen ganger. Som da jeg snakket en uglebjørn om å lage middag til meg. Men den generelle tommelfingerregelen er samtalene, og i forlengelsen stikker historien dypere enn småprat på overflatenivå. Ikke alle karakterer har mestret kunsten å snakke godt. Andre stoler på andre styrker, som trollmannen, som kan forvandle seg til løse luften og viske bort gjennom trange sprekker. I mellomtiden har sidekameratene dine også unike hemmeligheter og bakgrunner som også avdekkes gjennom eskapadene dine.

Det glemte riket

RPG-sjangeren fokuserer massevis på utforskning, og Baldur's Gate 3 sitter lett oppå den haugen. Selv om det ikke er en helt åpen verden, kan det godt føles slik; takket være den vidstrakte verdenen kan du fritt streife rundt akkurat som du vil. Det er også et fullstendig oppslukende rom, med mange måter å samhandle med omgivelsene på, spesielt med magiske trollformler, som bør komme lett til deg hvis du er kjent med reglene i den femte utgaven av Dungeons & Dragons. Samt med ferdigheter og faktisk fysisk bevegelse. 

Hvis noe ser brennbart ut, kan du sannsynligvis bruke en branntrolldom for å tenne det opp. Eller bruk en dyretrolldom for å få lodne skapninger til å gjøre ditt bud. Du kan slå pilarer mot fiender med et knips med en tryllestav. Eller plukke opp og kaste ting på fiender. Du kan flytte elementer for å klatre over dem. Ganske enkelt, nesten ubegrensede kule alternativer å manøvrere, som får deg til å føle deg som Einstein i et minutt eller to når du har klart å ta dem av. Til syvende og sist, Baldur's Gate 3 Forgotten Realm har bredde, dybde og tetthet, langt mer enn noen RPG jeg har sett de siste årene.

Rull terningene

Selv Baldur's Gate 3 er et enkelt spill å synke timer ned i, det er absolutt ikke det enkleste spillet å spille. Jada, prologen gjør en god nok jobb med å vise deg tauene. Imidlertid er det en enorm mengde verktøy og ferdigheter som nybegynnere kan ha problemer med å hoppe inn i. Det hjelper å ha forkunnskaper om klassikeren Dungeons & Dragons, reglene i den femte utgaven for å være nøyaktig, eller rett og slett andre klassiske rollespill. Hvis du spilte tidlig tilgang, ville mekanikken også være lettere å forstå.

I kjernen, Baldur's Gate 3 fører frem terningsystemet. Disse hjelper ofte med å utføre overtalelses- eller skremselskontroller, så vel som i kampmøter. Når du kaster en terning, bestemmer tallet du lander angrepet og skaden. Så i hovedsak ligger dine gevinster eller tap til syvende og sist på barmhjertigheten til en terning. Det kan bli vanskelig fordi andre spill vanligvis er avhengige av ferdighetene dine, som du har kontroll over.

Men "Roll the Dice" er kjernen i Dungeons & Dragons og i forlengelsen av Baldur's Gate serie. Så det er flott å se den optimalisert for moderne plattformer. I tillegg forårsaker usikkerheten rundt utfallet av terningkast, om ditt neste treff blir et treff eller en glipp, et kult adrenalinrush som bidrar til spillets fordypning.

På den annen side er kamp mye mer flytende enn den tidlige tilgangsversjonen av spillet. Mekanikken kommer imidlertid på bekostning av et jevnt kontrollsystem, spesielt på en kontroller. Det er rett og slett for mange knapper å mestre og alt for mange trollformler. Men siden PS5- og Xbox-porten lanseres litt senere, kan vi kanskje fortsatt håpe på at kontrollsystemet kommer ferdigstekt ut av ovnen. 

Kjennelse

Fremfor alt Baldur's Gate 3 historien tar kronen hjem. Det starter med en fristende krok som snart vokser til flere grener og utfall. Act One alene har et utall av slutter. Du kan jage hver av dem, men midt i alle gjennomspillinger vil du sannsynligvis snuble inn i et kaninhull som fortærer deg. Men selv med alle «sideoppdragene» føles kampanjen kompakt, som en velskrevet, allsidig historie som tilpasser seg individuelle rollespillopplevelser. Og siden beslutninger ikke er de vanlige riktige, gale og nøytrale valgene, er det enkelt å legge ned tonnevis av timer i en gjennomspilling fordi valgene du tar faktisk betyr noe.

Selv om det er noen få småfeil, er de neppe den frustrerende typen som kan ødelegge spillet. Kanskje alt vi kan understreke her er å hele tiden lagre fremgangen din for å unngå problemer underveis. Selv om jeg ikke vil klandre deg hvis du sparer, fordi ærlig talt, de utsøkte detaljene til karakterene og miljøene, samt den engasjerende spillingen og den overbevisende historien, sniker seg helt inn på deg som den gjorde meg.